I lys av debatten rundt Hatties Visible learning har jeg fått en rekke henvendelser fra engasjerte og interesserte. Jeg tenker at flere kan ha interesse av å høre hvordan jeg som rektor tenker rundt dette.
Jeg vil påstå at jeg har forholdsvis bred lærererfaring. Jeg har arbeidet med små elevgrupper og større elevgrupper, lærevillige og motiverte elever, og elever som ikke føler inspirasjon og mening med sin utdannelse. Når jeg tenker tilbake på mine år som underviser er jeg trygg på at jeg hadde bidratt til bedre og mer effektiv læring blant elevene dersom jeg hadde justert min metodebruk og tilnærming til undervisning i retning av funnene i Visible learning. Det ville likevel ikke endret på min viktigste erfaring; det finnes ikke quick-fix i å levere god undervisning. God undervisning er systematisk og hardt arbeid. Det kreves målrettethet, forutsigbarhet og tett oppfølging av den enkelte elev.
Det finnes forskning som viser at redusert størrelse på klasser/elevgrupper kan ha positiv betydning for læringsutbyttet. Hatties forskning viser derimot til minimal effekt av økt lærertetthet. Thomas Nordahl og Hans Bonesrønning viser også til at det meste av forskning tilsier lite utbytte av færre elever per lærer.
Jeg har til gode å finne lærere som mener at færre elever ikke vil være gunstig. Hatties forskning tilsier at dette ikke skal gi signifikant betydning for elevenes læring, på makronivå. Vurderingen til lærerne jeg sikter til er basert på den enkeltes erfaring i forhold til en tenkt elevgruppe, altså på mikronivå. Det er her kompleksiteten blir synlig. Det er ikke alltid samsvar mellom kvantitativ forskning og erfaringer fra praksisfeltet. Vil økt tidsressurs som kommer av redusert elevgruppe tilkomme elevene på en måte som gir notabelt mer læring, eller vi lærer nytte deler av tidsressursen til andre oppgaver? Det er rikelig av oppgaver i en lærers hverdag. La meg forklare litt mer om praksisfeltet sett fra skoleleders perspektiv.
I skolen må flere variabler vurderes før gruppestørrelse og elevsammensetning bestemmes. Hvordan skal en gruppe settes sammen? Homogent vs. heterogent? Min erfaring tilsier at lærere mener at stort spenn i nivå og arbeidsinnsats i en elevgruppe er mer krevende å legge til rette for. Forskning tilsier at nivådifferensiering over tid ikke er gunstig. Det kan også være i strid med opplæringsloven. Hvilken lærer passer best til hvilken type elevgruppe? Den tradisjonelle trygge formidleren. Den kreative og nytenkende. Den inkluderende og dialogskapende. Den eksepsjonelle læreren vil trolig være levere gode resultater både på de store elevgruppene og på de mindre elevgruppene. Som leder har jeg kanskje ikke råd til å plassere en slik lærer på få elever.
Av andre variabler kan jeg nevne timeplanmessige føringer og ressursbruk innenfor budsjett.
Funnene presentert av Hattie skaper debatt. Jeg forstår at mange har behov for å balansere funnene i Hatties forskning. Norske forskere har meldt seg på med kritikk av funnene og ikke minst hvordan disse nyttes i stying av norsk skole. Professor Svein Sjøberg mener at Hattie er skolepolitisk farlig.
Professor Johan From svarte Sjøberg ved å påpeke at «angrepene må stoppes». Sjøbergs kritikk er for meg litt vanskelig å få grep om siden han ikke viser direkte til annen forskning. Han velger heller å kritisere nedslagsfeltet til studiene bak Visible learning og sier blant annet at de ikke inneholder nordisk forskning. Dette bestrider Hattie. Hvem har rett? Er det viktig?
Tarjei Helland fra HIOA og skoleforsker Nils Vibe (NIFU) er også kritiske til ukritisk bruk av Hatties funn. Thomas Nordahl mener derimot at vi har mye å lære av Visible learning. Han mener at metodefrihet blant lærere bør tones ned og erstattes med metodefrihet innenfor evidensbasert kunnskap. Utdanningsforbundets leder Ragnhild Lied publiserte da et innlegg på temaet metodefrihet. Lied tåkelegger dessverre et ellers bra innlegg med å karakterisere Nordahl som «våpendrager for Osloskolen». Det er visst ikke ønskelig at noen prater opp Osloskolens positive utvikling.
I sitt innlegg viser Lied til professor Anthony S. Bryk som mener metodisk handlefrihet for lærerne er viktig siden det er så situasjonsavhengig. Kultur, lærers personlighet og kvaliteter, elevgruppens sammensetning, relasjoner, fagets egenart, tema innen faget og så videre krever at lærer selv kan velge, tilpasse og improvisere. Dette stemmer godt overens med mine erfaringer, men jeg ville i større grad benyttet metoder støttet av forskning enn det jeg gjorde selv som lærer. Hatties liste over effektive tiltak hadde jeg forholdt meg positivt til som lærer. Jeg ville prøv ut og forsket på hva som gir best læringseffekt i mine grupper. Mye tyder på at ulike grupper og fag vil kreve ulik tilnærming.
Egenvurdering av eget arbeid kan ha stort læringsutbytte blant elever. Det er en arbeidsform som kan ha positiv effekt også for lærere og andre arbeidstakere. Hvordan gikk økten i forhold til plan og forventning? Har jeg er bilde av elevenes læringsutbytte? Nådde jeg målet for økten? – Ja? Hva kunne vært enda bedre? La jeg listen for lavt? – Nei? Hva gikk ikke etter planen? Hvilke grep kan jeg ta for å ikke havne i en lignende situasjon igjen? Egenevaluering og refleksjon på denne typen spørsmål mener jeg kan bli bedre i samspill med en kollega. En kollega som har til oppgave å støtte og utfordre med de gode spørsmålene og bidra med innspill og egenerfaring.
På toppen av Hatties liste ligger en arbeidsform han omtaler som self reported grades (lenke til video av Hatties forklaring av metoden). Den tilsier at en elev setter egen mål for en kommende prøve eller vurderingssituasjon, med påfølgende veiledning fra lærer. Lærers oppgave er å skape læringsinspirasjon hos den enkelte elev på en måte som utfordrer eleven til en høyere mestringsgrad enn målsetningen. En lærer som velger å prøve ut denne arbeidsformen, eller en av de andre evidensbaserte metodene fra Visible learning, må øve, trene, evaluere, justere og prøve på nytt.
Veien fra forskning til klasserom er ikke direkte. Arbeidsformer og metoder som skårer høyt på Hatties liste vil ikke nødvendigvis gi samme effekt i alle klasserom. Hver enkelt lærer må få rom til å finne sin vei til best mulig undervisning. Som skoleleder er det min oppgave å bistå lærerne i søket etter stadig økt kvalitet og mer effektive arbeidsformer. Dette er grunnen til at vi ved Kuben vil sette lærernes praksis i sentrum (se tidligere blogginnlegg).
Vi sees snart
Kjell Ove
Kjell Ove Hauge 