Tittelen på dette innlegget kan tilsi at det er noe spesielt med ytringsfrihet i skoleverket i forhold til andre arbeidsplasser. Til det er det bare å si at ansatte i skoleverket har stor frihet til å ytre seg, i hovedsak bare begrenset av taushetsplikten. Likevel har byråd Inga Marte Thorkildsen sett behov for å arrangere erfaringsseminar om ytringsfrihet i Osloskolen. Dette er et klokt valg av byråden etter den siste tidens debatt.
Når det så tydelig stilles spørsmål om praksis av friheten til å ytre seg, er det riktig å reagere med gjennomgang av rutiner og involvering av partene. Jeg ønsker å dele noen av mine tanker rundt temaet. Ytringsplikten, eller varsling, kommer jeg ikke inn på.
Ytringsfrihet henger tett sammen med informasjonsrettighet eller rettighet til innsyn i dokumenter og notater fra blant annet beslutningsprosesser. Totalen i dette utgjør en viktig del av åpenhetskulturen vi må hegne om, selv om det kan oppleves både plagsomt og støyende. Jeg skal ikke gå inn på hvor mange arbeidstimer jeg har brukt på innsynsbegjæringer i år, men det er mange. En viktig del av ytringsfriheten er også friheten til å frastå fra å uttale seg – retten til å forholde seg taus. Dette siste skal jeg berøre mot slutten av denne bloggposten.
Det er lov å bruke hodet
Frihet til å ytre seg om forhold på egen arbeidsplass skal kunne anvendes med forventning om å bli lyttet til uten frykt for etterspill. Samtidig tenker jeg at friheten skal brukes med klokskap. Eksempler på slik klokskap har jeg møtt fra mine elever og ansatte en rekke ganger. Det har vært leserinnlegg, brev til politikere og invitasjoner av politikere. Så langt jeg kjenner til har mine ansatte hver gang gått via sin nærmeste leder, eller meg direkte, med informasjon om hvordan de tenker å anvende sin ytringsfrihet om egen arbeidsplass. Noen ganger bare til informasjon, andre ganger med ønske om innspill. Dette gir meg mulighet til å være forberedt, for som rektor kan jeg fort bli berørt på en eller annen måte. Dette mener jeg er en klok handling. Det er ikke påkrevd, men det er et tegn på tillit og det er forebyggende for mistolkede intensjoner.
Selve intensjonen med en ytring er viktig. Det er ikke alltid vi klarer å formidle og bli tolket slik vi ønsker. Gjennom media kan en sak ta uventede vendinger. For eksempel hvordan media velger å vinkle, eller formulere overskriften og ikke minst hvordan leserne tolker innholdet. I slike tilfeller vil jeg som leder stå bedre rustet til å støtte og bidra til å forsterke intensjonen til min ansatte, dersom jeg har vært med i en informasjonsloop i forkant.
Det bringer meg til leders rolle og hvordan jeg bør møte en ansatts anvendelse av ytringsfriheten. Vi trenger ikke være enige, men jeg skal støtte handlingen. I noen tilfeller når en ansatt bruker sin ytringsfrihet offentlig kan det være krevende å gi den støtten man kanskje burde. Personangrep og brudd på taushetsplikt er soleklare avvik, men her er andre tre eksempler: 1. Dersom ytringen oppleves som personlig kritikk av kollega eller leder. 2. Dersom ytringen rammer skolens omdømme på en urimelig måte. 3. Dersom ytringen rammer elever på en måte som gjør at det skaper reaksjoner. La meg gi en kort gjennomgang av hvordan jeg ser på disse tre områdene.
Når ytringen oppleves som kritikk av kollega eller leder
Kritikk av kolleger eller ledere ønsker vi primært løst på lavest mulig nivå, mellom partene. Dersom det er behov for å ytre seg til media på en måte som oppleves som kritikk av kollega eller leder, tenker jeg at vi ikke har fått rutinene for tjenestevei og intern håndtering til å fungere. Dette er med mindre det er kritikk av rektor. Selv om jeg har et ønske om at kritikk av meg også bør løses mellom partene, mener jeg at jeg må tåle en offentlig debatt om min rolle eller lederstil. Jeg nevner likevel; jeg håper veldig at jeg slipper det..
Når ytringen oppleves som kritikk av egen arbeidsplass
Vi har på Kuben brukt mye energi på å bygge en solid kompetansearena for både yrkesfaglig og studieforberedende utdanning. En viktig del av dette er omdømme. Jeg vet ikke om noen arbeidsplasser som ikke ønsker å bygge et godt omdømme. Det gode omdømmet er viktig for trivsel og yrkesstolthet til de ansatte. Det øker mulighet for å få gode søkere til utlyste stillinger og for at elever skal ønske å gå på Kuben og være stolte av skolen vår. Vi ønsker også at foresatte skal oppleve at Kuben leverer trygg, aktiv læring, og at bedrifter har tillit til at Kubens elever er yrkesforberedt og vil bli gode lærlinger. Vi kommer ikke rundt at omdømme er viktig.
Flere vil huske tidligere lærer på Kuben, Max Hermansen, som var aktiv med kontroversielle uttalelser. Det var krevende å ha en lærer med slike uttalte holdninger på Kuben. I tillegg til de åpenbare uenighetene og uroen blant en del elever var jeg bekymret for Kubens renommé. Likevel var det viktig for meg å være tydelig på ytringsfriheten han hadde. Til og med elever som opplevde holdninger og uttalelser som krenkende, støttet hans rettighet til å si og mene, men de bad om at han holdt det utenfor skolen.
I artikkelen jeg lenker til over finner vi forresten et godt eksempel på hvordan media kan fremstille en sak som de velger. Overskriften sier: «Elever med klar melding til Max Hermansen: – Hold hatefulle meninger for deg selv!» I selve artikkelen kan vi derimot lese at 18 år gamle Aisam Abarkan, sier følgende: «Det er selvfølgelig ikke hyggelig at noen mener sånt, men han har sin fulle rett til å mene det han vil om hvem han vil. Det er hans rett i Norge.» Den imponerende uttalelsen ville etter min mening vært en mer treffende overskrift enn den Aftenposten valgte.
Tilbake til min bekymring for at Hermansen-saken kunne skade skolens gode anseelse. Etter et TV-intervju med mer kontroversielle ytringer gjennomført med skolens inngangsparti og logo synlig, var jeg ikke fornøyd. Min mening, og hvorvidt jeg er fornøyd, er derimot ikke avgjørende i slike saker. Til det har Utdanningsetaten en avdeling med flotte, kompetente jurister, som igjen støtter seg til kommuneadvokaten. Min oppgave var å melde saken videre til juridisk vurdering. Denne saken ble ikke vurdert som brudd på ytringsfriheten. Det forholdt jeg meg til.
Daværende leder av Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied, skrev et innlegg i Aftenposten der hun påpekte at Hermansen-saken ikke handlet så mye om ytringsfrihet som den handlet som ytringsvett. Hun sa videre at «når en lærer er på jobb, har læreren plikt til å være tro mot det som er nedfalt i lovverk og læreplaner».
Ytringsvett, som Lied sa, og bruk av klokskap og sunn fornuft, samt tydelighet i formidling av mål og intensjon, er gode råd.
Når ytringen gjør at elever reagerer
Det kan være tilfeller der en ansatt har behov for å beskrive konkrete observasjoner eller opplevelser fra egen arbeidsplass. La oss så si at elever reagerer på en slik beskrivelse med å melde fra at ytringen har medvirket til at skolemiljøet for en eller flere elever er forringet. Som rektor har jeg da etter loven plikt til å se nærmere på saken og vurdere iverksetting av tiltak. Tiltakene skal ha som mål å gjenopprette elevens trivsel. Slik jeg tolker forskriften er det kun eleven, og eventuelt foresatte, som kan vurdere om tiltakene er tilstrekkelige, og om skolemiljøet for den enkelte er forbedret til den grad at tiltak kan avsluttes.
Det er viktig at opplæringsloven ikke tolkes som en begrensning av ytringsfriheten selv om rektor kan bli nødt til å gå inn i saken som en konsekvens av ytringen. Jeg har forståelse for at det kan oppleves ubehagelig at vedkommende sin anvendelse av ytringsfriheten skal medføre møter, samtaler og eventuelt mekling. Det er viktig å avklare at det er tredjeparts opplevelse av, eller tolkning av ytringen som ligger til grunn for oppfølgingen. God, tillitsbasert kommunikasjon mellom leder og ansatt, gjerne med støtte av tillitsvalgt, er et godt utgangspunkt.
Mobbeombud i Oslo, Kjersti Owren, hadde et godt innlegg i Aftenposten der hun også påpekte at ytringsfriheten ikke påvirkes, men hun presiserer; «skoleledelsen har ikke noe valg – signaler om krenkelse skal undersøkes grundig».
Ytringsvett kan komme til sin rett også i slike saker. Tidlig kommunikasjon mellom den som ytrer og de som kan oppleve seg rammet av ytringen vil etter min erfaring være god kutyme. Det kan styrke ytringens intensjon, gi forståelse og dermed forebygge uønskede tolkninger. Jeg tenker at dette også kan åpne for en læringsmulighet for elevene.
Frihet til å ikke ytre seg
En bieffekt av ytringsfriheten kan være at andre indirekte blir involvert uten eget initiativ, og kan bli avkrevd sin mening om saken. Frihet til å avstå fra å ytre seg er en like viktig del av ytringsfriheten som selve ytringen. Det er ikke greit å presse noen til uttalelse. Det gjelder både for de som velger å avstå fra å ytre seg og de som ønsker være anonyme.
Jeg håper byrådens erfaringsseminar får en generell innfallsvinkling, blir saklig, ryddig og med mål om at organisasjonen vår skal få innspill om konkrete justeringsbehov. En god gjennomgang tenker jeg vil gi økt bevissthet om både frihet til å ytre seg, frihet til å frastå fra å ytre seg, og en dose klokskap og ytringsvett.
Sees snart,
Kjell Ove
Kjell Ove Hauge 